HJEMLENGSEL (Utveksling: Natalie i Canada 2012-2013)
Forside Add meg Om meg Kontakt Vær oppdatert Follow me

HJEMLENGSEL



I dag er det akkurat en måned siden jeg stod på flyplassen og tok de lengste stegene i hele mitt liv. Tok en tårevåt farvel med mine nermeste som jeg egentlig ikke ville hatt der, for jeg visste hvor hardt det ville bli å gå fra dem. I det jeg gikk fra dem snudde jeg meg bak for en siste gang for å vinke farvel med dem, min kjære mamma står der og gir meg en tommel opp og roper "Dette klarer du"  og bare tanken på at hun står der ilag med mine bestevenninner får meg til å gråte. Det betyr så mye at de alle gir meg den fulle støtten, jeg hadde aldri klart det uten dem.  



Dette var dagen jeg hadde ventet så ufattelig lenge på, endelig var den her. Endelig var dagen jeg skulle ut å reise på egenhånd til andre siden av verden! Stå på mine egnebein uten mamma eller pappa tilstede. Dette var dagen jeg skulle forlate alt jeg hadde kjært for å oppfylle pikedrømmen jeg hadde lengtet så lenge etter. Alt strev var unngjort for å oppnå dette. Jeg hadde telt ned år, måneder, dager og timer så plutselig var dagen her!



I det siste har jeg hatt en konstant klump i både halsen og magen, en følelse av at jeg skal til å brekke sammen når som helst. Og i dag gjorde jeg det, brakk sammen. Jeg gråt non - stop. Lenge hadde jeg gått rundt å vært så tungt innvendig, både fysisk og psykisk. Og i dag var dagen til å bare knekke sammen. Jeg savner slike små ting som man ikke setter pris på i hverdagen! Jeg savnet kjøttkaker, tyttebærsyltetøy, skolen min, det å kjenne alt og alle. 

Det er rart, den plassen jeg var så dritt lei av er plutselig blitt et stort savn for meg. Jeg var så lei av alt, den lille plassen Vestnes, Molde, Ålesund, menneskene, samfunnet, Norge. Alt det samme gamle om igjen og om igjen. Og nå, nå savner jeg det mer enn aldri før. Jeg har virkelig blitt litt  av en patriot, og jeg setter pris på det vakre landet mer enn aldri før. Samme med alle de andre små tingene. Jeg savner til og med å bare taste inn nummret til bestevenninnen min å snakke i timesvis. Jeg savner det å ha filmkvelder med kompisene mine. Jeg savner det å dra til byen med mine kjære nermeste. Jeg savner å se min kjære familie hverdag.



Har hørt det er vanlig å få hjemlengsel i denne perioden. Det å ha hjemlengsel er vell bare en del av pakka? Den kommer og går, slik vil det være hele året.  Jeg var en av de som alltid sa til meg selv "Det er kun 1 år, jeg får ikke noe hjemlengsel. Dette er noe jeg ville gjort så lenge" Så er jeg her med den største hjemlengselen noensinne. Og det gjør ikke ting lettere for meg når familie og venner tar konstant kontakt. Noe jeg setter stor pris på, det er bare vanskelig for meg, iallefall når dere er så søte som dere er. 



Selv om jeg har tidenes beste vertsfamilie og venner her så er alt så nytt og annerledes. Det tar tid å bli vandt til alt. Jeg har venner her, flere gjenger å henge med. Men jeg har ingen skikkelige nære venner, for slike ting tar tid og det kommer nok. Men jeg innser at vennskapene jeg har i Norge er uerstattelige. Og det har gått opp for meg hvor mye de faktisk betyr. Jeg savner å se de vakre smilene deres lyse opp hverdagen min...

Hver gang jeg får spørsmålet om jeg savner familien min, om jeg savner vennene mine eller om jeg savner Norge så begynner jeg nesten å gråte. Klart jeg savner de. Dette er ikke lett for meg. Sist i dag spurte læreren min om jeg savnet livet mitt i Norge, og jeg kunne ikke stoppe tårene fra å trille. På en måte så får jeg en skyldfølelse ovenfor enkelt fra å forlatate dem når de er i en slik vanskelig situasjon. Å være på andre siden av jordkloden gjør det vanskelig å hjelpe til. Men det betyr absolutt ikke at jeg elsker dem mindre for den grunn, selv om jeg er så langt borte.



Jeg har aldri tenkt tanken å avslutte dette skoleåret på grunn av hjemmelengsel. Dette er mitt år. Dette er året jeg har drømt etter så lenge. Dette er året jeg fortjener. Jeg har lagt all tid, sjel og penger i dette. Jeg kan ikke avslutte dette nå. Ikke når jeg har kommet så langt allerede! 

Vet allerede om 3 stykker som har reist hjem alt...Det skremmer meg, men jeg er klar over mine mål her. Og jeg skal fortsette å kjempe for dem. - Jeg vil bare fortellere dere der hjemme at jeg savner dere, det går ikke endag uten at jeg tenker på dere. Jeg gleder meg alt til neste år for å se dere igjen, men enn så lenge skal jeg nyte året mitt i FREAKING FANTASTISKE CANADA!!!! Tenk så mye jeg vil vokse på dette, jeg vil samle erfaringer, opplevelser og minner som jeg skal ta med meg for resten av livet. For alltid.


(jeg skulle hatt bilde av alt og alle som betyr så mye for meg, men jeg er tross alt i Canada og måtte ta facebookbildene mine til bruk)

"She turned her can'ts into cans and her dreams into plans"


  • 28.09.2012 kl.08:17
    Dette inspirerer meg!! Du er super:) Stå på og lykke til videre. Bare å ta kontakt om det er noe, vet akkurat hvordan du har det!

    Cecilie
    28.09.2012 kl.08:25
    Cecilie Laursen: Ååh, det varmer! Og tusen takk snuppa <3 Det er du også, og det samme gjelder deg! Er godt å ha noen i samme situasjon. Igjen tusen takk for det!
    hanne kroken
    28.09.2012 kl.21:19
    detta her greie du så fint, vennen <3 stå på, LOVE YOU!!!
    29.09.2012 kl.20:39
    Jeg skjønner følelsen veldig godt. Jeg flyttet for noen måneder siden fra vennene mine jeg har vokst opp med. Noen ganger bryter jeg sammen og savner de så utrolig masse, og jeg trodde at det skulle bli mest gøy å flytte å møte nye mennesker - og det er det jo, men jeg savner selvfølgelig de utrolig masse!
    30.09.2012 kl.13:56
    Kjempebra skrevet og utrolig fint å se at du setter så pris på alle som har vært der for deg og tar del i livet ditt! :) Tror det betyr like mye for dem som det gjør for deg - det at de får den lille påminnelsen om hvor mye du setter pris på dem! :) OG nå som du skal være borte fra dem i 1 år, må du allikevel huske på at dem er her for deg uansett hva - også når du kommer tilbake! :) Blir kjempespennende å være i Canada i et helt år og regner med du sitte igjen med opplevelser for livet!
    03.10.2012 kl.15:50
    Bra innlegg :)
    09.09.2013 kl.06:57
    Er selv på utveksling nå, er har vært i USA i snart en mnd! Jeg har virkelig kjent på hjemlengselen den siste uka, og det er så utrolig slitsomt. På et punkt vil jeg bare reise hjem, men samtidig er det som du sier, mitt år og mine opplevelser! Setter utrolig pris på at du deler dette. Er så mange utvekslingsblogger som bare blogger om de lyse tingene som skjer i hverdagen, og det var derfor veldig godt for meg å lese dette :)