FINALLY IN CANADA (Utveksling: Natalie i Canada 2012-2013)
Forside Add meg Om meg Kontakt Vær oppdatert Follow me

FINALLY IN CANADA



 

Så er dagen her. 365 dager begynte jeg å telle ned dagene til å reise, reise fra lille Vestnes for å oppleve ting på egenhånd. Plutselig er dagen her og alt blir så uvirkelig. Alle tankene som går igjennom hodet ditt er så mye at man ikke klarer å finne en ende på det. Husket når det var 150 dager igjen og jeg gledet meg sååååånn til å reise. Jeg var så gira. Snakket om det hele tiden selv om det gjorde mine nære kjempe vondt. Tenk for mamma og pappa, sende sin eneste datter ut i en alder av 17. Men det var ingen tvil at de hele tiden hadde troen på meg, troen på at jeg ville klare det no matter what. 

Søndag gikk det opp for meg at det var kun to dager til jeg faktisk skulle ut å reise. Følelsen var forferdelig. Dette jeg hadde gledet meg til så lenge var plutselig en helt grusom tanke. Jeg var bare så redd, en så rar følelse og hele meg ble bare helt paff og tom. Visste ikke hvor jeg skulle gjøre av meg. Plutselig bryter venninne mine sammen i tårer rett vedsiden av meg og da klarer jeg ikke holde masken lengre. Alt bare braste sammen. Kalde føtter hadde jeg iallefall, det var ingen tvil om.

Avskjeden var hjerteskjærende. Å gå fra både familie og venner på samme dag var helt grusomt. Kjente hele meg bare skalv, klarte ikke stå i ro en gang. Tårene kunne bare ikke stoppe å renne. Alle disse gode ordene jeg fikk fra alt og alle bare var helt fantastisk godt å få med seg. Hele turen til flyet var ganske så stille, ord ble bare så fattige. Ikke at vi nøt stillheten, men vi nøt samværet sammen. Der satt vi på flyplassen, og holdt hverandre i hånden. Mobilen bare plinget inn med meldinger men ord klarte ikke strekke seg til å svare dem tilbake. De få skrittene inn i flyet var noe av det hardeste jeg måtte ha gjort noen sinne. Å forlate mine kjære bak meg for et helt år er jo bare helt sykt. Alt var bare så uvirkelig, så rart og så tomt. 

Fikk gaver av mine to bestevenninner som rørte meg dypt i hjerterota. Tårene presset sånn på i det jeg åpnet gavene. Tror aldri jeg har vært mer takknemlig for noen gave noen sinne. Øyeblikket var bare så vakkert i det jeg åpnet gavene. De må være tidenes beste venninner noensinne. Elsker dem over hele mitt hjerte. Snart skal de begge ut å reise og da vil jeg dessverre ikke stå på flyplassen for å si farvel til dem. Men jeg er bare så stolt av dem begge, og ønsker dem sånn lykke til med den fantastiske reisen de har fremfor seg. Alt kommer til å ordne seg til slutt. Jeg bare vet det.



Kom frem til Oslo i 18.00 tiden og møtte flere i 19.00 tiden. Vi ble kjørt til Best Western Oslo Airport Hotell og det er sånn 10 minutter med buss og om du er student må du betale hele 70,- for en liten tur. Det var så latterlige priser at alt du kunne gjøre i det du betalte som student var å le. Uansett.

Når ting fikk roet seg litt ned, så la jeg meg bare i sengen for å bare ligge å høre på favorittsangen på øret. I det jeg kom på å ringe en fantastisk god venn av meg. I det vi snakket i flere timer om alt og ingenting fikk jeg bare tankene på andre ting. All den tomhetfølelsen ble fyllt med latter og godt humør selv om det kun var for en liten stund...Plutselig banker det på døren, noe jeg trodde var pizza budet siden vi ventet pizza og der står min fantastiske Dina som jeg ikke har sett siden før sommerferien. Alt jeg kunne gjøre var å hoppe på henne og gi henne all min kjærlighet. Det var så godt å få min gode venninne tilbake selv om det var kun for noen timer. Det var godt. Godt å få tankene på andre ting. Bare godt.

Vi fikk 45 minutter søvn, i det vi måtte opp halv fem for å spise frokost å dra rett på gardemoen igjen. (forsatt 70,-) Turen til London var grei, vi alle var trøtte og søvn fikk vi lite av. Så den lille tiden vi hadde i London brukte vi på å finne oss mat og godt og snacks.

Så var det den 8 timers lange flyturen til Canada, den var forferdelig. Turbulensen var forferdelig. Fikk høre at det var flere som gråt og aldeles ikke hadde det bra. Men det var flyet etter oss. (altså den andre Canadagruppen) Heldigvis var turen vår litt bedre, men fortsatt ikke bra. Søvn fikk vi jo, men lite var det! Så endelig var vi fremme. Det har ikke gått helt opp for meg enda. Jeg leser meldingene fra dere om og om igjen og tårene bare fosser like mye hver gang. Jeg er bare ikke helt der enda. Det kommer lover. Jeg trenger bare tid. Litt tid. Litt mer tid. Så skal det nok gå bra. Alt er bare så uvirkelig og så merkelig. Ord strekker bare ikke til. Får ikke til å fortelle dere hvordan jeg egentlig føler meg. Jeg har det bra. Er bare veldig trist, trist å tenke på alle dere der hjemme selv om jeg ikke burde være så alt for trist for det. Samme gjelder dere. Det er bare et år så er jeg tilbake! Så ses vi snart igjen :-)

 


  • 30.08.2012 kl.13:50
    Det kommer til å gå så bra, vennen! Kos deg kjempemasse i Toronto, love you
    30.08.2012 kl.20:50
    lykke til :)
    30.08.2012 kl.21:33
    lykke til i canada, stå på! jeg tipper at du kommer til å klare deg kjempefint! :)
    dina
    03.09.2012 kl.04:23
    ÅÅÅH DU E FANTASTISK DU E BÆST!!! <3 <3